De viktigste i drone-Norge: Anders Martinsen – Jeg vet at jeg kan være fryktelig irriterende, og det er en del av jobben

– Jeg kom litt for nært, smiler Anders Martinsen.

Et klassisk sørlandsk understatement.

Dronen hans krasjet i et eiketre. Brannvesenet måtte tilkalles. Et ubehagelig øyeblikk for den drevne fotografen.

Det var en julikveld i 2013, og dronen var Martinsens alle første. Da han kjøpte den noen måneder tidligere, brukte han store ord til kona.

– Hun spurte hva slags leketøy jeg hadde kjøpt denne gangen. Jeg pleide å handle alt mulig av duppeditter. Alt som var nytt og kult nytt skulle jeg teste ut. Men jeg visste at dette var annerledes, sier han

Viktig verktøy

Martinsen kaller det en åpenbaring da han for første gang så DJI-dronen komme flyvende ut av reklamen.

– Da var jeg ikke i nå-bildet i det hele tatt. Jeg så bare fremtidsmulighetene, hvordan droner kunne bli et viktig verktøy i mange sektorer. Jeg sa til kona at dette kommer til å endre måten å fotografere på, sier han.

Så kom sommerkvelden på en herregård i Kristiansand. Jomfruturen.

– Jeg var interessert i å finne ut hvor nært jeg kunne fly hvis jeg skulle analysere tilstanden på trærne, forteller han.

Svaret var: ikke så nært.

Det endte med sammenstøt. Og Kristiansand brann og redning måtte komme med spesialstige.

Noen år senere skulle Martinsen bli leder for bransjeorganisasjonen UAS Norway – og etter hvert drive droneopplæring av det samme brannvesenet.

Med god hjelp fra en 10 meter lang stige og 3 brannfolk fra Kristiansand Brann og redning ble dronen reddet fra sin første flytur. Foto: Anders Martinsen

Spesialist på flyfoto

Egentlig var Martinsen fast bestemt på å bli lærer. Men på studietur til York på begynnelsen av 90-tallet gjorde han en anskaffelse som kom til å stake ut en ny retning: et speilreflekskamera.

Det eskalerte hans interesse for foto, og gjorde det til en altoppslukende lidenskap. Han kjøpte seg en politiradio, og begynte som frilansjournalist. Det tok ham ut i den store verden, til alt han kunne finne av spennende historier.

Så tok sørlendingen et viktig valg. Han begynte å spesialisere seg på flyfoto.

– Jeg hadde en nese for å finne gode vinkler, og så at flyfoto var en sjanger jeg behersket godt. Det var noe med det perspektivet som tiltalte meg. Man fikk oversikten og sammenhengen på en helt annen måte. I tillegg ga det en mobilitet som var veldig spennende. Jeg kunne forflytte meg hurtig og fotografere fra ulike vinkler.

– Hvor var det viktigste du tok med deg herfra og inn i droneverden?

– Sikkerhet. Jeg fikk innblikk i den sterke sikkerhetskulturen innen luftfart. God og omfattende planlegging var avgjørende for at jeg kunne gjennomføre disse jobbene på en trygg måte, sier han.

Medlemstallet tidoblet

Som fotojournalist møter man også mange vonde menneskeskjebner. Martinsen lærte fort at man må skille virkeligheten fra kameralinsa.

– Baneheia-saken var det som gjorde aller mest inntrykk, men jeg dekket mange forskjellige ulykker og tragedier. Jeg utviklet en teknikk for å gå inn i «dokumentasjonsmodus», uansett hva omstendighetene var. Samtidig er det viktig å være et medmenneske i sånne situasjoner, og ha evnen å ta innover seg hva det betyr for de som opplever det tett på kroppen. Jeg tror de erfaringene har bidratt til å gjøre meg i stand til å møte mennesker i alle slags situasjoner på en god måte, også som leder i denne organisasjonen, sier han.

Martinsen forteller at han ble fostret opp i en kultur hvor det ble stilt strenge krav og forventninger. Både til kapasitet og kvalitet.

– På den ene siden har det gitt meg drivkraft og gjennomføringsevne, men samtidig ser jeg jo at det kan utfordre folk rundt meg, så det er en hårfin balanse. Det er ikke sikkert at folk alltid synes det er like lett å møte Martinsen på høyoktan, og med et batteri som aldri går tomt, humrer han.

Martinsen begynte som frivillig i UAS Norway i 2014. Tre år senere var han daglig leder i full stilling. Det var det 179 medlemsbedrifter i bransjeorganisasjonen. Siden da har antall medlemsbedrifter tidoblet seg med mer enn 5000 registrerte dronepiloter.

– Hva var ambisjonene dine da du begynte som leder?

– Jeg ville gå «all inn» og bli den ledende bransjeorganisasjonen. UAS Norway skulle være synlige, tydelige og åpne, og ha et sikkerhetsfokus i bunnen av alt vi gjorde. Vi skulle bli dronebransjens naturlige kontaktpunkt. Foreningen skulle hjelpe både individuelle selskaper, sektor, industri, akademia, politikere og embedsverket med å være det naturlige kontaktpunktet for hele droenbransjen. Vi trengte tilgang til alle miljøene vi ønsket å samarbeide med, og fortelle at vi var en ny bransje, men samtidig etablerte aktører som kunne stoles på, forteller han.

I 2018 jobbet UAS Norway tett sammen med Miljøagentene og Penelope Lea. Målet var å engasjere unge miljøagenter til å bruke droner på en sikker måte til bruk i deres viktige frivillige arbeid. Samarbeidet resulterte i opplæring for mange barn og unge på Avinors flyplasser. Foto: Robert Dreier Holand

Ingen nerver

Ubemannet luftfart var på ingen måte høyt oppe på agendaen, og Martinsen måtte banke på mange dører for å bli hørt. Noen lyttet mer velvillig enn andre, men etter mange år i journalistikken var UASN-sjefen vant til samtaler med folk som ikke nødvendigvis hadde så lyst til å snakke med ham.

– En av oppgavene mine er å være den irriterende vaktbikkja for bransjen. Og det er jeg. Jeg vet at jeg kan være fryktelig irriterende, og det er en del av jobben. Det er mange som har hørt på meg bare fordi de er lei av maset. Men det har virket. Vi har nådd frem og vi har åpnet dører på vegne av industrien, og vi har fått dyrket sikkerhetsbudskapet vårt, sier han.

Martinsen har etter hvert blitt dronebransjens ansikt for mange. Han er den mediene ringer til når droner skaper overskrifter, og 51-åringen trives med det. Han har sittet i en rekke tv- og radiostudio med rutinerte debattanter, uten at pulsen hans øker av den grunn. Og når han går opp på scenen på dronekonferanser, så gjør han det uten manus – og uten nerver.

– Min jobb er jo å informere, og å skape oppmerksomhet og diskusjoner rundt dronebransjen. Jeg har nok et ganske ryddig og systematisk hode, så jeg er komfortabel med å ta den rollen, sier han, og påpeker den viktigste årsaken til at norsk dronebransje i stor grad har lykkes.

– Samarbeidet og tilgjengeligheten har vært imponerende. Det er en hel haug med fantastiske folk i bransjen, og de aller fleste ønsker å bidra til helheten. De tar telefonen når man ringer, og er villig til å dele sine erfaringer. Det har vært avgjørende for fremgangen. Forhåpentligvis vil det fortsette sånn, for bransjen har fortsatt et stort uutnyttet potensial. Med kunstig intelligens vil datafangst fra droner ha en enorm samfunnsøkonomisk gevinst i flere sektorer, sier han.

Litt for defensiv?

UAS Norway har under Martinsens ledelse utviklet tette bånd til både Luftfartstilsynet, NHO Luftfart, Avinor og Politiet,  og dessuten skapt en rekke nye møteplasser for bransjen. En annen kampsak har vært å få aksept og forståelse for dronebruk i samfunnet.

– Vi kommer ikke alltid til å surfe på en evigvarende bølge hvor flere og flere liker droner, men det er avgjørende at vi informerer folk om hva som kommer. Min oppgave er også å samle laget, og da må man klare å snakke med alle. Og det opplever jeg at jeg gjør.

– Hva burde du gjort bedre?

– Vi var nok kanskje litt for defensive i starten. Det irriterer meg at vi ikke turte å satse på flere ressurser tidligere. Men endringsprosesser går sent, og luftfarten er generelt konservativ. Og så må vi akseptere at noen har vært uenige i valg vi har tatt. Det har blant annet blitt stilt spørsmål rundt vår redaksjonelle satsing med Dronemagasinet. Men der har vi nå en redaktør som leder det redaksjonelle innholdet, og det er ikke en del av den daglige driften, sier Martinsen.

– Hvor langt er det mellom det UAS Norway er i dag, og det du ønsker at dere skal være?

– Vi er mye for mange, men vi har en vei å gå før vi er mye for alle. Og det å finne ut hvordan vi skal være enda mer relevante, er det som motiverer meg aller mest. Vi skal være nyttige for de som skal starte med en 249 grams-drone og de som planlegger fjernstyrte avanserte droneoperasjoner – og alle mellom der. Det er en kunst, men vi skal klare det, sier han.