Godtroende nordmenn flyr 400.000 kinesiske droner over hele landet. Er det et problem? Nå vil politiet kjøpe 130 egne kinesiske droner. Setter det norsk sikkerhet i fare? Neppe.

– Vi kan ikke ha kinesiske droner i norske politipatruljer hvis dette er en sikkerhetsrisiko, sa Sveinung Stensland til NRK.

Det er neppe en tilfeldighet at utspillet kom fra Stensland, som er tilhørende i Rogaland. Mer om det, men først:
Hva handler denne diskusjonen om, skal vi være redd for kinesiske droner? Er politiet idioter som ikke forstår at vi lar kineserne lese av informasjonen fra dronene man kjøper?

Man kan bli paranoid av mindre, men at man er paranoid betyr som kjent ikke at du ikke blir overvåket.

Vi i Dronemagasinet sjekket først ut at politiet jo faktisk hadde vurdert spørsmålene, og fulgte opp med reportasje om politiets sjekking av ulike rapporter. Vi satt likevel igjen med mange spørsmål.

Spion- og handelskamp

I 2017 startet USAs daværende president Donald Trump en kamp mot kinesisk teknologi, basert på frykt for markedsdominans og kinesisk myndighetskontroll.

Georgetown Journal of International Affairs har omtalt opptakten til dette her.

Utgangspunktet gjaldt først Huawei. I 2019 erklærte Trump en «nasjonal nødssituasjon» som forbød amerikanske selskaper fra å bruke utenlandsk utstyr som «utgjør en uakseptabel risiko for USAs nasjonale sikkerhet eller sikkerheten til amerikanske borgere».

Siden har USA gått tilbake på dette. Like full vraket Telia hjemme i Norge Huawei da man i 2019 valgte Ericsson i utbygging av 5G-nettet, og det ble spekulert i om norske myndigheter hadde advart mot selskapet. Dagens Næringsliv kunne fortelle at Telia hadde bestemt seg for å kassere alt av Huawei-utstyr. NRK meldte at digitaliseringsminister Nikolai Astrup hadde «hatt en dialog om sikkerhet».

Vet ingenting, spør om alt

Det er i dette opprørte havet Sveiung Stensland fisker i, når han like etter at sin egen justisminister har igangsatt kjøp av droner til politiet, rykke ut og advarer mot kinesiske droner.

Jeg ringte ham for å spørre hva han bygget mistankene på, og svaret var kort: Ingen ting annet enn brevet fra Uighurkomiteen, Hongkongkomiteen og Tibetkomiteen sendte alle medlemmene av justiskomiteen på Stortinget.

Alle fikk det, Høyre var de eneste som reagerte, forklarte han meg, og la til at han ikke hadde annen mulighet enn å spørre ministeren, fordi «en stortingsrepresentant ikke kan ringe politiet å spørre. Vi må gå til regjeringen».

Når det største opposisjonspartiet reiser så alvorlige spørsmål, måtte regjeringen ta affære. Politidirektøren Benedicte Bjørnland ble hasteinnkalt til møte med justisminister Emilie Enger Mehl (Sp), som selvsagt ikke vil ha på seg at hun naiv slipper fi inn over landet i egne flygende farkoster.

De ble enige om at Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) skal komme med sine vurderinger, og der står saken.

Trusselvurderinger

Fra før kjenner vi til Politiets sikkerhetstjenestes advarsler i sine årlige sikkerhetsvurderinger, og fra 2019 advarte samme Bjørnland, som da var PST-leder – mot nettopp Kina:

«…tjenester fra andre land, som for eksempel Kina, [vil] utføre etterretningsoperasjoner mot mål og virksomheter» i Norge.

Til NRK sa Bjørnland i februar 2019: «Vi peker på to land vi ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med, og som driver etterretning mot Norge og norske interesser. Det er Russland og Kina. Begge har cyberkapabiliteter som setter dem i stand til å etterrette og stjele informasjon fra Norge i cyberdomenet.»

Hun advarte mot det kinesiske selskapet Huawei: «Vi har sagt at man bør være oppmerksom på Huawei som aktør i forbindelse med 5G-nettet som skal bygges ut. Ikke fordi vi tror at det er noe galt med Huawei og menneskene som jobber i Norge, men Huawei som selskap har antagelig ganske tette bånd til kinesiske myndigheter.»

Bjørnland viste også til at Kina har en etterretningslov som pålegger både private virksomheter og enkeltpersoner å samarbeide med kinesiske myndigheter dersom de blir bedt om det.

Daværende justisminister Jøran Kallmyr viste til det samme da han i spørretimen sa at PST «anbefalte [..] at man burde være oppmerksom på Huaweis eventuelle rolle i utbyggingen av 5G-nettene og at selskapet antagelig har ganske tette bånd til kinesiske myndigheter, sa Kallmyr til Stortinget.

Spørsmålene

Mens vi venter på hva Nasjonal sikkerhetsmyndighet vil svare politidirektør Benedicte Bjørnland, som igjen skal orientere justisministeren, som igjen skal svare Høyre i spørretimen, gikk jeg til flere kilder innen politi, teknologi- og Forsvaret, som jeg vet har arbeidet med droner, sikkerhet, operasjoner, generell droneteknologi, kjøp og slike vurderinger.

Ingen av dem ønsket å ha sine navn knyttet til sine uttalelser. Oppfatningene deres er gitt i intervjuer hver for seg, uavhengig av hverandre. Likevel kan de sammenfattes med at de opplever Høyre som nyttige idioter som løper et handelspolitisk ærend, i stedet for å forholde seg til realitetene.

Hva er da realitetene?

For å ta det fra en kant, så viser man til at det allerede er rundt 400.000 droner i privat bruk i Norge, de aller fleste kinesiske, og de aller fleste droner fra kinesiske DJI.

Og nå skal altså politiet skaffe 130 fra samme selskap, og sikkert enda flere i løpet av noen år.

– Hvis man mener det er grunn til å frykte at disse 130 til politiet vil blir brukt av en statlig aktør for å innhente og kartlegge norske interesser, så er ikke det bra. Men da må man ikke glemme alle de tusener av DJI-droner som er solgt i Norge. De flyr om ikke kontinuerlig, så over hele landet vårt. Mange flyr også i tilknytning til kritisk infrastruktur som er skjermingsverdig. Da burde vel strengt tatt kinesiske droner ikke vært tillatt solgt i Norge i det hele tatt, hvis man skal problematisere det, sier eksperten.

Fra Forsvarsmannen med sterk kobling til drone-problematikk er følgende poeng like slående: Droner er vel det siste kineserne ville brukt ressurser på, om de ville gjøre geotekniske undersøkelser og kartlegging fra Norge. Satellitter og annen informasjon er enklere tilgjengelig, sier vedkommende.

Hans resonnement er slik: Vi må vite hva det er vi vil beskytte, og forholde oss til at ny teknologi kommer med nye muligheter og nye utfordringer. Klausulene i kinesisk lovgivning er vi klare over. Det må ikke være et problem, så lenge man vet hvordan man bruker utstyret. Det er ikke en nødvendig sikkerhetspolitisk utfordring om noen hacker en drone som leter etter en savnet person. Vi må altså ha klart for oss hva det er vi ønsker å beskytte.

Slike vurderinger har politiet i Norge gjort, ifølge kildenes kunnskap. Dessuten viser de til at ikke bare politiet i Norge, men også i Norden, og en rekke andre land har gjort de samme vurderingene.

– Når vi har dette som utgangspunkt kan vi spørre oss: hva er risikoen for at informasjon går videre, om det er israelsk, amerikansk, kinesisk eller for den saks skyld norsk utstyr, sier vedkommende.

Han mener diskusjonen dypest sett handler om vår evne til å takle ny teknologi.

– Hva gjør moderne teknologi med vår evne til å beskytte og utvikle oss? Vi får nye muligeter, og utvikler igjen nye sårbarheter. Klarer vi da å utvikles prosedyrer som gjør oss i stand til å bruke ny teknologi, samtidig som vi beskytter oss?

Selv har jeg ikke fått alle svarene likevel. Det er jo noe spesielt med Kina. Er det ikke det?

En som har arbeidet med teknologi og sikkerhet opp mot både politiet og Forsvaret, viser til at all teknologi med sender og mottaker kan misbrukes: Men han mener det ikke nødvendigvis handler om landet utstyret kommer fra.

En som har arbeidet med teknologi og sikkerhet opp mot både politiet og Forsvaret, viser til at all teknologi med sender og mottaker kan misbrukes: Men han mener det ikke nødvendigvis handler om landet utstyret kommer fra.

– Skal en drone «ringe hjem», må den ha noe å sende med, og hvis den er koblet til en telefon, så er muligheten til stede for dette. Så finnes det controllere til å styre dronene som ikke er koblet til nett, og det gjør problemet mindre. Men i den grad man har data etter flyging som man laster opp på nett og senere kanskje deler og analyserer, ja, så har man eksportert data, og det er en fare for at det kan eksporteres. Men dette er politiet kjent med. Det koker ned til hva det er vi ønsker å passe på. Vi glemmer ofte spørsmålet: Hva er det egentlig vi er redde for? Hva er det kinesiske myndigheter skal kunne tappe? Hvis det er data fra søk og redning eller fra en trafikkulykke: Er det et stort problem? Sier vedkommende, som har tillit til at politiet har gjort disse vurderingene.

Det virker altså som bransjen er innforstått med at det er en i alle fall teoretisk mulighet for at informasjon kan komme på avveie, og at man må ta høyde for det i operasjonelle vurderinger.

Det virker altså som bransjen er innforstått med at det er en i alle fall teoretisk mulighet for at informasjon kan komme på avveie, og at man må ta høyde for det i operasjonelle vurderinger.

Politiet må ta utgangspunkt at informasjon fra kinesiske droner kan bli sendt videre, sier en av kildene, og sier at dette ligger til grunn, og vil ha ulik betydning i forhold til hvordan man opererer dronene.

Men når jeg da spør om det allerede foreligger restriksjoner på bruken, så er svaret nei.

Diskusjonen om produsentland er selvsagt noe også den voksende dronebransjen i Norge forholder seg til. Elefun i Grimstad selger altså kinesisk hyllevare fra DJI, og sa til meg i desember at sikkerhet ikke var et tema i salget. Det kan ha vært et understatement.

Andre produsenter som Teledyne FLIR på Hønefoss selger sine Black Hornets til drøssevis av Nato-land, nettopp med «made in Norway»-stempelet, altså underforstått: Nato kjøper utstyr vi kan stole på.

Flere selskaper i dronebransjen gjør stor suksess, og kan ha mye å tjene på å svartmale kjøp fra land med dubiøst forhold til sikkerhet og kontroll. For eksempel kjøper Finland israelske droner. Der har selskapet Aeronautics ansatte blitt anklaget for å bryte eksportlover.

Gjennom årene og i ulike rapporter skal politiet ha forsøkt å undersøke hvorvidt det finnes en mulighet for «live feed» av materialet tilbake til Kina. Svarene sier nei, men med kinesisk lovgivning, og manglende fullstendig oversikt, er det vanskelig å være bastant på det.

Gjennom årene og i ulike rapporter skal politiet ha forsøkt å undersøke hvorvidt det finnes en mulighet for «live feed» av materialet tilbake til Kina. Svarene sier nei, men med kinesisk lovgivning, og manglende fullstendig oversikt, er det vanskelig å være bastant på det.

– Problemstillingen er som med all annen teknologi med sender eller mottaker, handler ikke bare om droner eller Kina. Selv om produktet er fra ett land, betyr ikke det at andre stater eller organisasjoner kan utnytte svakheter ved ulike teknologier. For å utnytte svakhetene i et produkt fra Kina, så må du ikke være kineser, sier personen.

– Men det er noe spesielt med Kina?

– Jo, er noe spesielt med Kina: Det er at de vel har produsert mesteparten av elektronikken vi har rundt oss de siste 30-40 årene, det gjør Kina spesielt. Og når jeg ser påstander om å forby eller skattlegge utenlandske produkter, særlig fra Kina, er jeg usikker om dette utelukkende kan knyttes til frykt for spionasje. Det handler om arbeidsplasser, om politikk, om så veldig mye annet enn om det er mulig å hacke seg inn på en drone eller ikke, sier vedkommende.

Det er også viktig å legge til at operasjonssikkerhet er noe vi vurderer i hvert enkelt tilfelle i hver enkelt operasjon. Hvis man har en bekymring for at andre kan få tilgang til materialet man innhenter, må man se om det er noe man kan leve med, eller noe man må velge bort

– Det er gjort en trusselvurdering, i tillegg til at er gjøres vurderinger opp mot hvert enkelt oppdrag om operasjonssikkerhet. Men det er ikke restriksjoner på når og hvor man vil bruke slike droner utfra sikkerhetsvurderinger. Men man gjør vurderinger i hvert enkelt tilfelle, hva som er best egnet virkemiddel.