De viktigste i drone-Norge: Bente Heggedal Løvold- Nå vil jeg være der ute i spydspissen, istedenfor den som sitter bak og passer på

Eksotiske steder. Nye mennesker og kulturer. Mye reising, masse jobb, sene kvelder og tidlige morgener. Det var livsstilen som lokket Bente Løvold ut av Norge, og til flyskole i Daytona Beach. Hun var 24, og livet lå foran henne.

– Jeg var ikke så veldig interessert i fly, egentlig. Men jeg hadde lyst til å reise og se verden, og tenkte at det ikke kunne være så mange bedre måter å gjøre det på enn fra en cockpit, forteller hun.

Løvold utdannet seg til trafikkflyger i Florida, og begynte å jobbe for ulike småoperatører på øyer i Karibia. Deretter i Puerto Rico. Og så i Massachusetts. Hun fløy Hawker 800, Cessna 402, Islander og Trislander. Og hadde det som plommen i egget.

– Det var kjempegøy. Masse spennende mennesker og morsomme flyvninger. Det var mye jobb, men jeg var ung, så det var helt topp, forteller hun.

Hjem igjen

Løvold forelsket seg mens hun var i USA. Hun giftet seg, og ble værende mye lenger enn det som var planen.

Så fikk hun barn. Og det ble utfordrende å kombinere morsrollen med pilotjobben.

I 2012 dro hun hjem til Norge, og søkte jobb hos Luftfartstilsynet.

– Jeg begynte å studere juss i Oslo, og ville kombinere det med en jobb i LT, forteller hun.

På jobbintervju hos tilsynet fikk hun spørsmål om hun kunne jobbe med RPAS.

– Det sa jeg ja til. Men jeg ante ikke hva det var, forteller Løvold.

I 2013 fikk hun jobb som flyoperativ inspektør i allmennflyseksjonen. Og kom fort borti den ubemannede teknologien som var på fremmarsj.

– Jeg skulle drive lite grann med droner. Men det ble ikke lite grann. En mann ved navn Morten Raustein jobbet utelukkende med droner på dette tidspunktet, og det var blitt så mange av dem at han trengte avlastning. Det hadde akkurat kommet en AIC – et slags mini-regelverk for droner, og man hadde begynt å jobbe på en nasjonal droneforskrift. Samtidig prøvde man å standardisere de nasjonale regelverkene på tvers av landene gjennom en europeisk dronegruppe som het JARUS, forteller Heggedal.

Så kom folkedronen

JARUS ble fort en viktig organisasjon. Det var et internasjonalt fellesskap rundt droner i en tid hvor få hadde fokus på dette.

– Mange var usikre på hvordan de skulle håndtere disse plagsomme greiene, og om de skulle kategorisere det som luftfartøy eller luftfartshinder. Da Raustein delte ut den første driftstillatelsen i 2008, anerkjente han at det måtte være luftfartøy, men det var ingen selvfølge i alle land, forteller hun.

Løvold hadde jobbet i LT et halvt års tid da den store folkedronen Phantom kom fra DJI. Pågangen ble større. Mye større. Fort. Og droneekspert nummer én i tilsynet, nevnte Morten Raustein, skulle snart slutte.

– Det ble brukt en del ressurser på å få meg «up to speed», ikke minst gjennom JARUS-gruppa, hvor jeg hadde mange internasjonale kolleger som kunne mye om både det tekniske og det operative. Det var veldig nyttig. Etter hvert ble reguleringen i stor grad tatt over av jurister, så jeg er glad for at jeg kom inn da jeg gjorde. Jeg hadde nok ikke fått tilgang til den samme bredden av informasjon hvis jeg hadde kommet inn senere i løpet, sier hun, og slår fast at det var givende og spennende arbeid – på tross av en bratt lærekurve.

– Jeg er fremtidsoptimist, og dette var jo en ny teknisk innredning. Jeg hadde aldri en følelse av at jeg jobbet med leketøy, jeg følte fra starten at droner ville bli viktig for norsk industri og næringsliv. Og allerede da var det ganske åpenbart at droner kunne bety noe for miljøet, ved å ta over for helikoptre til ulike formål, sier hun.

Nye regelverk

Løvold sammen med tre av sine daværende kolleger i seksjonen for ubemannet luftfart i Luftfartstilsynet: Even Birkeland, Line Stensby Bogan, Løvold og Kjell-Sture Johansen (inspektør),. Foto: Anders Martinsen

Løvold tok juridisk embetseksamen i 2014, og var også involvert i sluttspurten av utviklingen av det første nasjonale droneregelverket som kom i 2016. Samme år ble hun seksjonssjef for ubemannet luftfart. Så gikk det fem år før det nye, felleseuropeiske regelverket var på plass.

– Det regelverket var et produkt av veldig mange JARUS-møter. Og JARUS hadde vokst kraftig. Da jeg begynte der var vi ti mennesker rundt et bord. Da jeg sluttet var det nærmere 200, og møtene hadde en helt annen karakter. Man fikk mindre oversikt enn i begynnelsen, da vi hadde fullstendig kontroll på alt som foregikk.

– Hvordan var det å være norsk i dette selskapet?

– Vi hadde ganske mye innflytelse på regelverket. Vi hadde vært tidlig ute med å gjøre viktige erfaringer, og hadde hatt god dialog med operatørene. Det var essensielt å finne ut hvor de var, hvor de ville, og hvor de skulle, slik at jeg kunne ta det med videre inn i regelverksarbeidet, sier hun.

Tette bånd med bransjen

Etter hvert fikk Løvold flere ressurser i sin seksjon, og hun ledet en avdeling som ønsket å få til mye – og som i stor grad klarte det. Løvold mener selv det viktigste hun fikk til var å tilrettelegge for dronebransjen – raskt.

– Siden vi hadde tette kommunikasjonsbånd med bransjen, men også med resten av Europa, så visste vi hva som kom. Dermed fikk vi ikke noe særlig driftsopphold, sånn som veldig mange andre land har hatt.

DJI demonstrerer dronedetektor-teknologi for blant andre Anders Kirsebom (Adm dir Avinor Flysikring AS), Bente Heggedal (Luftfartstilsynet) og andre inviterte under UNC-konferansen. Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

Tilsynet måtte også forholde seg til at mange droneoperatører brøt regelverket – eller lot være å forholde seg til det. Også de erfaringene ble viktige for Løvold.

– Man lærer jo litt om hvorfor det blir sånn. Man skjønner hva som gjør at det er vanskelig, sånn at man kan finne bedre og nye løsninger. Det er jo ikke noe poeng å lage et regelverk som ingen klarer å følge, sier Løvold.

– Er det noe du burde ha gjort annerledes?

– I etterpåklokskapens navn så fikk vi jo ikke EASA-basisforordningen på plass. Den kom aldri. Det kom lovnader fra EU-kommisjonen om at den skulle komme om et halvt år, og jeg burde kanskje skjønt at det ikke ville skje. Kanskje skulle vi også ha utsatt implementeringen av nytt regelverk noe. Det hadde gått ut over noen få operatører som skulle ut og konkurrere i Europa, men det ville gitt det norske dronemarkedet mer tid til å tilpasse seg EASA-regelverket og oss selv mindre trøkk på inspektørene som var veldig belastet i overgangen, sier Løvold.

I begynnelsen av 2023 forlot hun Luftfartstilsynet etter ti år.

– Med to små barn ble det slitsomt å pendle mellom Romerike og Bodø. Dessuten hadde jeg lyst til å være litt mer kreativ, litt mer modig – være der ute i spydspissen, istedenfor den som sitter bak og passer på. Og så ble det jo sånn at den dugnadsånden vi opplevde i begynnelsen – nybrott-stemningen som gikk over Europa, landet litt. Samtidig fikk myndighetene mindre handlingsrom til å finne på interessante ting, sier Løvold.

Modig og kreativ

I juni begynte hun i Tiepoint, droneselskapet som eies av Andøya Space og Sundt Air. Her skal hun ha ansvar for konsept- og forretningsutvikling

– Tiepoint har vært et solid og ordentlig selskap, som har gjort mye fornuftig fra et regulatorisk ståsted. Forhåpentligvis vil de gi meg muligheten til kreativ utfoldelse og å finne på noen nye konsepter, sier Løvold.

– Hva håper du å få til her?

Bente Løvold på scenen med UAS Norway-leder Anders Martinsen under UNC-konferansen.

– Jeg håper å få til ekspansjon innenlands, både når det gjelder bruksområder og måten man jobber på. I veldig mange tilfeller har jeg sittet på kontoret og tenkt hvorfor gjør de ikke sånn og slik? Nå skal jeg «put my money where my mouth is» og se om det lar seg realisere.

– Hva slags ting sikter du til?

– Jeg synes for eksempel at det burde vært brukt mye mer drone i all type inspeksjon. For i mange tilfeller handler det om sikkerhet. Inspeksjon av vindmøller er ett eksempel på at det er en ganske farlig jobb for mennesker. Det blir brukt noe drone i dag, men det kunne absolutt vært brukt mye mer, sier Løvold.

Hun er blitt 43 nå. Og flysertifikatet ligger på is.

– Savner du tiden i cockpiten?

– Nei. Det var en kjempefin periode, men det er ikke noe jeg kunne tenke meg å gjøre nå. Jeg har ikke noe interesse av å bore hull i lufta lenger, og livsstilen som var veldig forlokkende den gangen, er ikke så forlokkende når man har familie.

– Er droner blitt en lidenskap for deg?

– Luftfart er en lidenskap for meg, og droner er en veldig viktig del av luftfarten. Og de kommer til å bli enda viktigere. Det er jeg helt sikker på.